Hva kan vi hjelpe deg med?

Kiternes paradis

Verket i Hurum er blant de mest populære plassene på Østlandet for kiting.

– For meg er det bare en plass for kiting, og det er Verket. 

Det sier Constantin Jung (32) fra Kongsberg. Kiteentusiasten reiser så ofte han kan til Verket, på grensen mellom Hurum og Svelvik, for å teste vind og bølger. For like ved badeplassen Verket og Svelvikstrømmen ligger bukta som har blitt kiternes lille paradis på Østlandet.

32-åringen, som har vokst opp i Skottland, har bodd på Kongsberg i ni år. Men nå har databaseutvikleren fått jobb i Oslo og vurderer sterkt å flytte nærmere Hurum og ikke minst Verket.

Kiting ved Verket

Ble hekta

– Jeg tok mitt første kitekurs i 2009, og ble skikkelig hekta etter en tur til Danmark med Oslo Kiteklubb. Når jeg skal kite i Norge så er det alltid Verket jeg drar til. Det er ofte veldig gunstig vind i området, og det er vel bare Larkollen som kan konkurrere med Verket som kitested på Østlandet, sier Jung, som imidlertid ikke er i tvil om hva han velger.

– Det er veldig trygt å kite på Verket siden området vi kiter i ligger i en bukt. Så hvis noe skjer så driver man mot land nesten samme hvilke vindretning det er. I tillegg er det veldig fint for nybegynnere der siden det er langgrunt. Kiteområdet er dessuten avgrenset fra badeplassen, og det er godt med plass både til vanns og på land. Kite handler om å utnytte vinden og bølgene, påpeker Constantin som elsker frihetsfølelsen.

Helårsopplevelse

– Det er en veldig fin måte å komme seg ut i naturen og ut på vannet, og man kan drive med sporten hele året rundt i og med at det er mulig å kite også på vinterstid. Og så er det ikke minst veldig morsomt, ja faktisk mer morsomt enn det ser ut som, sier 32-åringen, som hevder at det egentlig ikke er så vanskelig heller.

– Jeg bruker å si at det er lett å lære, men vanskelig å mestre veldig godt.

Kiting ved Verket

PERFEKT: - Her på Verket er det godt med plass både til vanns og på land, sier Constantin Jung som gjør utstyret klart for bruk.

 

Saken er hentet fra Hurumlandet 2017.

Tekst: Per-Jan Brekke          Foto: Torbjørn Tandberg